hvordan å bruke speilreflekskamera

I jungelen av kameraer går det et enkelt klasseskille; de med speil, og de uten. Fordelene med speilreflekskameraene er mange, men det er også et betydelig antall mer eller mindre kompliserte elementer man bør sette seg inn i for å få maksimalt ut av kameraet. Det er en grunn til at kompaktkameraer kalles "point-and-shoot"-kameraer av profesjonelle fotografer; man skrur dem på og tar et bilde, uten videre dilldall. Dette er selvfølgelig mulig med et speilreflekskamera også; de aller fleste modeller har automatiske innstillinger.

Det positive er at om du tar deg bryet med å lære deg hvordan speilreflekskameraet og tilbehøret fungerer (og bruker noen sekunder til å stille inn både det ene og det andre før du knipser), får du mye igjen for det! 

Rent teknisk: hva skjer?

Mekanikken i et speilreflekskamera er relativt enkel. Lyset kommer inn gjennom blenderåpningen i objektivet og treffer speilet, bildet reflekteres videre opp til søkeren slik at du får sett hva du tar bilde av. Når du trykker på utløseren, løftes speilet opp og lyset slippes inn på sensorene som ligger bak i en angitt tidsperiode (se avsnittet om Lukkertid lenger ned).

Om man fjerner objektivet får man fritt innsyn til speilet, og dersom man tar et bilde mens man ikke har objektivet på, kan man se hvordan speilet vippes opp for å slippe inn lys. Bruker man en lukkertid på et par sekunder eller så, rekker man også å få et godt glimt av hvordan mekanikken ser ut bak speilet. Obs: pass opp for støv!

"Male med lys"

Ordet "fotografi" er en sammensetning av ordene fotos og grafi, som betyr henholdsvis lys og å male, eller å tegne. Ordet "fotografi" kan dermed rettmessig oversettes til "å tegne/male med lys". Det burde dermed være naturlig å påpeke (eller innse) viktigheten av å beherske og forstå hvordan man påvirker overgangen fra lys til fotografi via et kamera for å få gode resultater.

To av de mest grunnleggende tekniske elementene man må beherske er blenderåpning og lukkertid. Begge disse komponentene går på lysstyrke, mens blenderåpning også angir dybdeskarphet.

Lukkertid


Lukkertid er et tall som angir hvor lenge sensorene bak speilet eksponeres for lys. Dette tallet angis i sekunder eller brøkdeler av et sekund, for eksempel 2 (to sekunder), 1/200 (en 200-del av et sekund) eller 1/2000 (en 2000-del av et sekund). Helt enkelt kan man si at jo lenger lukkertiden er, jo mer lys slippes inn. Dette betyr også at jo mindre lys det er, jo lenger lukkertid vil man måtte bruke for å få ønsket eksponering

Blenderåpning

Tallet for blenderåpning (f/x.x, for eksempel f/4.5) angir størrelsen på åpningen som lyset slipper inn gjennom, og er ulogisk nok omvendt proporsjonal med størrelsen; jo lavere tall, jo større er åpningen. Dette er fordi tallet for blenderåpning leses som en brøk, og ikke bare som et tall. En større åpning slipper inn mer lys enn en liten åpning, og man vil dermed kunne bruke en raskere lukkerhastighet jo større åpningen er.

Den klare fordelen med å ha et objektiv med stor blenderåpning, er at man vil ha et bedre utgangspunkt i dårlige lysforhold. Ulempen er dessverre at jo større blenderåpningen er, jo mer komplisert er konstruksjonen av linsa, og jo dyrere blir objektivet. 

Dybdeskarphet - blenderåpningens andre spesialitet

En annen faktor som påvirkes av blenderåpningen er dybdeskarphet; jo lavere tallet er, jo mindre er området som er i skarp fokus og omvendt. For eksempel vil et landskapsfotografi tatt med for stor blenderåpning være veldig skarpt i forgrunnen og uskarpt i bakgrunnen (eller omvendt). Derfor er høyt blendertall det riktige valget dersom du ønsker å ha hele bildet mer eller mindre like skarpt.

Til bilder hvor man ønsker et motiv som står tydelig frem mot en lite forstyrrende bakgrunn kan det gjøre en stor forskjell å bruke en stor blender; bakgrunnen vil bli uskarp og dermed ta mindre oppmerksomhet fra motivet. Eksempler på sjangre hvor dette er populært er sportsfotografi og portrett. 

ISO

ISO er en forholdsvis enkel og hendig liten funksjon; ISO-tallet angir lysfølsomhet på bildebrikka. ISO-skalaen er relativt lettfattelig; for hvert trinn opp (fra 50 til 100, 100 til 200 osv. opp til 3200) dobles lysfølsomheten, og du vil dermed klare deg med halvparten av lysmengden. Man klarer seg godt så lenge man husker en enkel regel; ISO skal alltid være så lav som overhodet mulig, vanligvis 50 eller 100, og skal ikke justeres opp med mindre lyset er for svakt og man ikke har mulighet til å bruke større blender eller tregere lukkerhastighet. Årsaken til dette er at jo høyere ISO man bruker, jo mer kornete blir bildene. Dette kalles bildestøy

Hvitbalanse

Hvitbalanse er noe kameraet stiller inn automatisk i de fleste forhåndsprogrammerte moduser, men som man må kartlegge og forstå dersom man ønsker å sjonglere med manuelle innstillinger. Hvitbalanse er et fotografisk faguttrykk som enklest kan oversettes til fargebalanse; hvitbalanseinnstillingene går med andre ord ut på å gjengi farger korrekt.

De som har fulgt med i naturfagstimene, relaterer sannsynligvis allerede hvitbalanse til spekteret med synlig lys. Lys er bølger av elektromagnetiske partikler, hvor bølgelengden angir fargen på lyset. Mennesketøyet oppfatter lys med en bølgelengde på mellom 400 og 700 nanometer. Spekteret strekker seg fra fiolett på 400 nm via blått, grønt, gult og oransje til rødt på 700 nm.

Bruk av feil hvitbalanseinnstilling vil gi bilder med en kraftig overvekt av oransje eller gult ("varmt") eller blått ("kaldt"), avhengig av hvilken ende av skalaen man befinner seg i. Innendørs har lyset en tendens til å være gult og varmt, mens det utendørs er mer blått, men dette avhenger av hva slags lyskilde man bruker. Ved fotografering i et gult, varmt lys vil en lav verdi (angitt i K, f.eks. 2500K) gi best fargegjengivelse, mens fotografering i et kjøligere lys gjengis best med en høy verdi (f.eks. 6000K). Det enkleste er imidlertid å stille hvitbalansen ved hjelp av et hvitt ark og kameraets manuelle måler.

Manuell vs. automatisk fokus

En enkel bryter angir om man bruker manuell eller automatisk fokusering. Det kan være både lærerikt og spennende å prøve seg fram med manuell fokus, men med mindre man ønsker å jobbe med makrofotografi, eller man tar bilder hvor plassering av fokus er ekstremt essensielt for å fremheve motivet, er automatisk fokusering helt klart det beste, mest lettvinte og mest presise. Med en slik luksus kan man leve med at batterilevetiden blir noe kortere.

Definering av fokuspunkt

I tillegg til mulighetene for å styre autofokusen, finnes det innstillinger hvor man kan definere hvor autofokusen skal fokusere. Vanligvis har kameraet et gitt antall fokuspunkter og velger ut det som er nærmest, men ved hjelp av et par enkle grep kan man overstyre dette behovet for nærhet ved å angi et spesifikt punkt.

Disse innstillingene har ikke noen direkte innvirkning på bildets kvalitet, men så fort man behersker disse innstillingene vil det bli drastisk mye lettere å stille inn kameraet til å oppføre seg nøyaktig slik man vil, noe som igjen vil synes på resultatene.

 

kilde: akam.no

Én kommentar

Trine

16.aug.2010 kl.18:41

Dette var veldig bra forklart, og hjalp i alle fall meg. Setter pris på det :)

Skriv en ny kommentar

Hege Storli

Hege Storli

25, Bergen

25 år, tobarns mamma. Lidenskapelig opptatt av fotografering og det skrevne ord :) BILDER OG TEKST ER UNDERLAGT LOV OM OPPHAVSRETT TIL ÅNDSVERK. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Hvor jeg bruker tekst fra andre sider, vil det bli lagt til kilde. ved spørsmål kan jeg kontaktes på mail; storli85@gmail.com

hits